Personkarakteristikk

Oppgave 1.

Hovedpersonen i boka er Tessa Scott. For fire år siden fikk hun vite at hun har leukemi, og doktorene greier ikke å gjøre henne frisk. Hun er en sterk, følsom person, føler at livet er urettferdig og hun er desperat til å få leve livet sitt fullt ut. Hun er også målrettet og lager ei liste med 10 ting hun skal gjøre før hun  dør. Tessa har en fæl humor.

”Tenk deg, Zoey – å være vettskremt hele tida.” 

”Det er greit hvis du er redd. Alt du føler er helt greit. Jeg skjønner.” sier Zoey.

”Men det gjør hun ikke. Hvordan kan hun det, når hun har hele livet sitt å leve? … Jeg kommer til å savne det å puste. Og å snakke. Og vinduer. Dit jeg skal, kan man ikke ta med seg noe.” 

Da jeg ser meg selv i speilet, ser jeg utrolig annerledes ut – storøyd og farlig. Selv håret mitt ser bra ut, dramatisk barbert i stedet for at det så vidt har vokst ut igjen.

Jeg har aldri hatt en kvise i hele mitt liv. 

Han ser skeptisk ut på den rynkete huden på brystet mitt. Jeg ser ut som en knokkelhaug.

”Jeg skal hjemsøke deg,” sier jeg til ham. ”Men fra innsiden. Hver gang du hoster, så kommer du til å tenke på meg.”

”Ikke tull sånn med meg,” sier han.

Hun er såret siden moren hennes tidligere forlot familien for en annen mann, og nå er hun redd for å bli såret igjen. Det finnes alltid mistanke hos henne om at kjæresten hennes ikke elsker henne, at det blir for tøft for han og at han skal forlate henne.                 

”Ikke lat som om du bryr deg. Jeg trenger deg ikke som bedøvelsesmiddel. Jeg klandrer deg ikke. Du visste ikke at jeg kom til å bli så syk som dette.” - Tessa

I romanen er Tessa en dynamisk person. I begynnelsen er hun veldig sint for at hun snart kommer til å dø, hun vil ikke dø så ung. Tessa vil leve livet, bli gift og få unger. Faren hennes støtter henne hele veien, men hun er ikke takknemlig for det, og er frekk med han. Hun stikker av, stjeler og gjør ulovelige ting, men i slutten endrer hun seg. Hun er takknemlig for de som er glad i henne, skriver brev til de næreste og forteller dem hvor glad hun er i dem og hvordan de skal leve livene sine videre etter at hun er død. Forfatteren bruker hovedsakelig personal synsvinkel.

Dama som iler til, har navneskilt på seg. Hun heter Shirley og ser morskt på meg. … Jeg forsøker med tårer, men hun faller ikke for det.